Visste du at jeg har hatt verden som lekeplass under oppveksten? At jeg har gått flere år av mine liv på skole i utlandet, og ga aldri opp mine drømmer til tross for baksnakking og drittslenging gjennom flere år bak min rygg?
I dag vil jeg dele med dere min historie!
Hei!
Jeg heter Helene Lekven, jeg er 28 år gammel. Jeg er opprinnelig fra Porsgrunn, men det er kanskje den plassen jeg har tilbragt minst tid av mine leveår. Jeg vil heller si at jeg er fra Tønsberg, men vokste opp med verden som lekeplass!
Jeg har bodd i utlandet både en og to ganger, gått på skole flere år utenlands og hatt en hel haug med opplevelser som virkelig har formet meg til det mennesket jeg er i dag.
Da jeg var 4 år flyttet jeg blant annet sammen med familien min til Sør-Afrika. Der begynte jeg på en internasjonal privatskole, og måtte allerede i en alder av 5 klare å graduate for å komme til neste nivå på skolen! Streng? Ja, kanskje i forhold til norsk standard, men det var på ingen måte noe jeg opplevde som veldig strengt. Tror ikke kravene er så store i starten...(og ja jeg klarte det) 😎
I løpet av de 2,5 årene jeg bodde i Sør-Afrika sammen med familien min fikk jeg oppleve masse spennende. Vi var stadig på safari (vi måtte jo ta med alle som kom på besøk), vi var på luksushoteller, vi besøkte zulu-land, vi var på Mauritsius to ganger på bare noen måneder, vi reise rundt, og levde virkelig livet til det fulle.
Da jeg i en alder av 6 1/2 flyttet hjem til Norge (og snø) var nok kanskje sjokket litt større. Det ble fort en A4 hverdag her hjemme, ikke at det var noe negativt. Heller det at det ble en helt annen hverdag. Men nå skal det sies at frøene var sådd og jeg visste at livet bød på så mye mer enn denne A4 hverdagen.
​
Jeg jobba. Jeg jobba med meg selv, jeg utfordret panikkangsten. Jeg skulle rett og slett ikke la den vinne! Jeg skulle ikke la den fortsette å ta kontrollen over mitt liv.
​
Og to år etter jeg sluttet på skolen på grunn av panikkangsten begynte jeg å klare å tenke på skole uten å få en massiv klump i magen. Men jeg visste at jeg ikke ville klare å gå tilbake på en fysisk skolebenk. Det var da jeg begynte å ta opp fagene jeg trengte for å få generell studiekompetanse som privatist. Jeg jobbet med to eller tre fag av gangen og jeg nailet det!
​
Jeg gikk faktisk ut med ganske så fine karakterer om jeg får si det selv, og det hadde jeg aldri trodd bare noen år tidligere.
​
Dette gjorde at jeg kunne søke meg inn på studier, og jeg valgte å søke meg inn på BI i Trondheim, ettersom jeg hadde flyttet opp dit siden det var der Mathias studerte. Vi flyttet sammen etter å ha vært sammen i 5 år.
​
Men jeg ble ferdig med studiekompetansen min julen 2017, og studiene startet jo ikke før sommeren 2018. Med andre ord, jeg hadde et helt halvt år å fylle! Og jeg hadde ingen anelse... i starte! ​​
Jeg fant nemlig ut at det fantes et halvårsstudie jeg kunne ta i UTLANDET!!! Jeg stod mellom å studere fotografi i Cape Town, eller studere møteledelse og markedsføring i New York!
​
Begge deler høres kanskje veldig relevante ut for meg? eller hva?
​
Det var jo selvfølgelig et vanskelig valg å ta. Jeg hadde jo en leilighet og samboer, det kostet mye, og jeg ville da være et helt semester på andre siden av jorda. Det var mange hensyn som måtte tas, og jeg fikk det ikke til alene. Men som Mathias sa "Det er et halvt år du har til overs, jeg skal skrive bachelor og kommer til å være mye opptatt, vi vet begge at vi ønsker barn tidlig. Det er nå du har sjansen!" Så det ble rett og slett en litt sånn "nå eller aldri følelse"!
​
Så da ble det et semester i New York på meg!!! (det er historie i seg selv som jeg har laget et innlegg om HER)
​
For en fantastisk opplevelse, og en fin segway inn i skolehverdagen igjen, men på en annerledes og mer spennende måte. Akkurat det jeg trengte.
​
​
Høsten kom og jeg begynte på BI, studerte markedsføringsledelse der. Ble gravid i løpet av den vinteren og fikk mitt første barn da høsten 2019. Da tok jeg permisjon fra studiet. Jeg hadde rett og slett nok med å bo i Trondheim (langt borte fra familie), være en førstegangsmamma, en baby med kolikk, en pandemi som kom snikende og gjorde oss mer isolerte I TILLEGG til at jeg ble gravid igjen 3 mnd etter fødsel (ops!). Så i løpet av 1 år gikk jeg fra å bli førstegangsmamma til å bli tobarnsmamma! Imponerende 🤣
​
I løpet av den andre graviditeten tok vi valget om å flytte hjem til Tønsberg igjen, hvor vi begge var fra. Vi kjøpte vår første bolig, en rekkehusleilighet, jeg begynte på studinene igjen samtidig og tok dermed ikke permisjon når barn nr 2 ble født.
​
Og når jeg ser tilbake på det nå, så virker det ikke som jeg tenkte at jeg hadde nok å gjøre, jeg var mamma til en nyfødt og en 1 åring, jeg var fulltidsstudent, deltok på Influencer Pro da det var en del av Equal Agency, og fikk ideen om å starte Lekven Media - så selvfølgelig gjennomføre jeg jo den ideen også.
​
Så 11. Mai 2021 lanserte jeg enkeltmannsforetaket Lekven Media, men innen slutten av Juni innså jeg at jeg måtte starte AS, og innen høsten kom igjen hadde jeg rett og slett ikke tid til å starte på et tredje år på studiet.
​
Siden den gang har Lekven Media vært det jeg har drevet med på full tid, og fått enda et barn.
​
Høsten 2023 tok vi på oss nok en ekstremt hektisk periode, vi skulle nemlig lage et 8 ukers langt kurs med mye opplegg hver uke (filmskaperiet kan du lese mer om HER), samtidig som vi fant drømmehuset, kjøpte det, overtok det 6 uker senere, og vi måtte pusse opp ferdig der vi bodde, ta bilder, legge ut for salg, og i tillegg til at bestefaren min døde... For å si det sånn, jeg tror vi aldri har vært så slitne som de 10 ukene alt dette stod på. Og det dro vi nok dessverre med oss inn i 2024.
​
Året startet med depresjoner, men gikk heldigvis over i at Mathias også skulle satse på Lekven Media. Sommeren skøyt i gang, og planene var mange og drømmene var store. Det skulle virkelig bli vårt år, men det ble nok alt annet enn det.
Høste kom og vi flyttet ned til Spania for egentlig 3-4 måneder, men vi var åpne for lenger. Men etter 2 måneder ble vårt eldste alvorlig syk. Så syk at han lå på intensiven i
1 1/2 uke, og vi kjente at hele oppholdet ikke hadde blitt sånn som vi så for oss, og vi trengte å reise hjem. Alle ville hjem.
​
Det er den beste avgjørelsen vi har tatt!!
​
Nå er alle friske og raske (så friske som en småbarnsfamilie kan bli hvertfall), vi er lykkelige, har en fin hverdag sammen, nå mer hektisk enn noen gang siden de to eldste plutselig har begynt på aktiviteter! Men vi har måttet starte helt på nytt. ​​
Vi sa opp alt av avtaler i Norge når vi reise til Spania. Vi tok en satsning, en satsning som dessverre viste seg å ikke lønne seg.. Men det betyr ikke at vi gir opp. Vi skal bygge oss opp igjen. Vi skal komme enda bedre ut av dette og alt vi har lært, og jeg vil ta dere med på reisen!
​
Er dere klare for hva vi skal skape i 2025?!
Jeg skulle ut å reise, jeg skulle studere utenlands når den tid kom. Og jeg skulle da hvertfall IKKE la noe stoppe meg fra å leve ut de drømmene.
Men så skjer jo livet da..
Ungdomsskolen kom, jeg fikk en greie med en gutt som het Mathias, og når muligheten for å flytte utelands igjen kom i 9. klasse så satte jeg meg på bakbeina. Jeg ville ikke bort. Jeg ville bli hos vennene mine, og ikke minst gutten jeg hadde en greie med. Så da ble det ikke Sveits på denne familien 😅😇
Videregående kom, og Mathias hadde vært kjæresten min nesten 1 år. Jeg begynte på Salg & service, og gikk videre på reiselivslinja 2. året. Jeg hadde alltid sagt at 2. året på VGS det skal jeg ta i utlandet, jeg skal være utvekslingsstudent. Men det var jo igjen, lett å si! Det å ta et utvekslingsår, når du går en spesialisert linje, det er ikke veldig lett å få gjort uten at du må ta 2. året på nytt når du kommer hjem. Og DET interesserte meg ikke spesielt!
Så da ble det jo ikke noe utvekslingsår på meg. jeg begynte å gi opp studiedrømmen i utlandet, spesielt da jeg underveis i påbyggsåret mitt (for å få generell studiekompetanse) utviklet ekstrem panikkangst. Jeg klarte ikke å dra tilbake på skolen etter jul. Jeg besvimte i gangen før jeg skulle ut døra. Det sa rett og slett stopp...
Hva skulle jeg gjøre nå liksom?!
Ikke hadde jeg generell studiekompetanse. Så jeg kunne ikke studere, ikke at jeg hadde klart det med den panikkangsten som herjet for fullt. Den herjet såpass at den jobben jeg hadde hatt i flere år og var så trygg i, gjorde meg utrygg...
Så hva skulle jeg gjøre da....